Sjokk og skrekk. Første omgang av presidentvalet gav eit resultat ingen forestilte seg: til andre og avgjerande valomgang går det Muslimske Brorskapets kandidat, Muhammad Mursi, og Mubaraks siste statsminister, Ahmad Shafiq. Så seint som torsdag stilte the Guardian opp alle mulige resultat-kombinasjonar, og kalte denne for "the nightmare scenario", sidan det er resultatet som vil splitte Egypt maksimalt i to leirar.
Kva er det som er så spesielt med dette? Den eine kjem frå det største partiet i parlamentet, den andre er ein tidligare statsminister? Overraskinga kjem først og fremst fordi valkampen hadde tyda på noe anna. Som vi har nemnt tidligare, såg det lenge ut som opplest og vedtatt at to sentrums-orienterte kandidatar, den sekulære Amr Moussa og den liberale islamisten Abu 'l-Futuh som skulle gå vidare, og dei to var også dei einaste som fekk møtas i ein TV-debatt. Så, heilt i dei siste dagane viste fleire og fleire målingar at Shafiq, som hadde ligge på under 10 prosent, skaut fart, og det såg heilt opp til valdagen at det skulle bli to sekulære kandidatar som gjekk vidare; Moussa (fortsatt i klar leiing) og Shafiq. Det ville vore svært interessant med eit islamist-styrt parlament og ein garantert sekulær president.
Men til slutt fall altså Moussa heilt igjennom, trass i ein god valkamp; han er ikkje mellom dei fire fremste og kan lande godt ned på lista. Endelige tall kjem tysdag, men stats-media har gått ut med ei resultatliste som kanskje da kan bli omtrent svaret: Mursi såvidt foran Shafiq med litt over og under 25 prosent, tredjeplassen til den store overraskinga, nasseristen Hamdin Sabbahi som får 21 prosent, litt forbi Abu 'l-Futuh på 19.
Dei liberale utan kandidat
Kva betyr dette? For det første: Den liberale middelklassen - dei som støtta revolusjonen men ikkje Brorskapet - har ingen kandidat. Moussa, Sabbahi, Abu 'l-Futuh hadde alle vore akseptable for dei; men ikkje Shafiq - hærens og "Mubaraks" mann, og ikkje Mursi, som dei frykter vil gi Brorskapet all makt i Egypt. Dei vil sikkert også, og med noe rett, hevde at deira stemmer vart splitta mellom dei tre liberale kandidatane (det var også fleire i denne gruppa, som fekk mindre); hadde Sabbahis og Abu 'l-Futuhs tall lagt sammen, hadde dei vunne klart. Men det blir litt mye matematikk; Abu 'l-Futuh markerte seg klart både som liberalar og som islamist, og hadde støtte også frå sterkt konservative salafistiske parti (som ikkje ønska maktmonopol frå Brorskapet). Så også islamistanes stemmer var splitta; samtidig som det nok var denne støtten som fekk mange av hans liberale sympatisørar til å skifte over til Sabbahi og gav han dette siste pushet opp til tredje plass.
Mange av dei liberale og sentrumsvelgarane vil nok derfor heilt klart halde seg heime i neste omgang. Abu 'l-Futuh har nå oppmoda sine velgere om å støtte Mursi i andre omgang, og noen vil nok gjere det for å "berge revolusjonen trass alt", men Brorskapet har ikkje gjort seg særlig sympatisk for liberale velgere dei siste månadene, så om dei i dei i det heile tar turen vil sentrumsvelgarane halde seg for nasen uansett kva seddel dei legg i urna. Da bedre å avstå, vil mange av dei meine.
Kven er så desse to som kan bli president? Vi skreiv sist at dette såg ut til å bli eit personval, men det ser også ut til å ha blitt gjort til skamme, for det dei to vinnarane har felles er at dei begge er så lite karismatiske; ja reint ut dødsens kjedelige. Shafiq har ikkje gjort noe særlig av seg før i det siste, han blir oppfatta som "hærens mann", og hans mest tydelige utsagn er at "Revolusjonen er nå over", og at han ville sette inn væpna makt mot demonstrantar dersom prøvde å protestere mot valresultatet hans. Det kan tyde på at dei som stemte på han stemte for ro, stabilitet, og at hæren fortsatt skal ha autoriteten. Ikkje nødvendigvis tilbake til Mubarak, det er nok ikkje mulig, men tilbake til "det vanlige livet" slik det var før.
Kva vil det Muslimske Brorskapet?
Mursi og Brorskapet både støtta og stod bak revolusjonen, ingen tvil om det, og derfor vil mange revolusjonære likevel støtte han framfor Shafiq. Men, forutan at han var "reserve-kandidaten" da deira første val, den langt meir karismatiske al-Shatir, vart diskvalifisert har Brorskapet forspilt mye av den sympatien dei hadde på to måtar: For det første ved heile tida å endre meining i retning av å karre til seg meir makt: Dei sa først dei berre ville stille i ein tredel av valkretsane til parlamentsvalet, men gjorde det likevel i langt fleire og fekk altså den langt største gruppa, rundt 35 prosent av stemmene og 45 prosent av representantane. Dei prøvde så å nedsette ein kommisjon til å lage den nye grunnlova der dei sjølve ville bli heilt dominerande (men godtok utan vidare at konstitusjonsdomstolen underkjente dette forsøket; nå foregår det forhandlngar om kor stor del kvar gruppe skal få). Dei sa også først dei ikkje ville stille kandidat til presidentvalet, men så gjorde dei det likevel, og kan altså vinne og dermed styre både parlament og president. Vinglete er det mildaste ein kan si om denne lina.
Mursi har også vekt bekymring mellom dei liberale ved den valkampen han har ført. Etter at salafistanes kandidat også vart diskvalifisert, har han intenst prøvd å vinne deira stemmer, trass i at det store salafistpartia Nur og det mindre Gama'at al-Islamiya begge støtta Abu 'l-Futuh. Derfor har han komme med mange svært konservative utspill, om å styrke shariaens plass i samfunnet, la islam vere løysinga på alt og så vidare; mye tradisjonell Brorskaps-retorikk, men som dei har moderert i seinare år. Nå i andre omgang har han ingen til høgre for seg, så om dette berre var valtaktikk, så vil han sikkert nå snu om og legge seg inn mot sentrum igjen, for å prøve å hente inn moderate stemmer. Men mistanken vil vere vakt: Kva er det han og Brorskapet egentlig meiner?
Mursi er altså ikkje noe ubeskrive blad, han har studert til ingeniør i USA, han har sitte i parlamentet før og var leiar for Brorskapets uformelle gruppe der i fleire år; og han er organisasjonens leiar i dag. Han er altså ingen folketalar, og dei som stemte på han stemte nok mest på ideen, og på Brorskapet. Vi skreiv tidligare at meiningsmålinganes tall tyda på at "Brorskapet ikkje eig" dei stemmene som støtta dei i parlamentsvalet. Nå ser det altså ut som om dei får rundt 10 pst. mindre denne gongen enn i desember, men tilsynelatande ser dei faktisk ut til å ha god kontroll på iallfall ein firedel av stemmemassen, dersom vi legg til grunn at få stemte på Mursi ut frå hans retoriske talegaver. Det blir interessant å sjå fordelinga av stemmer på ulike landsdelar; det ser ut til at Mursi gjorde det mindre bra i dei største byane, og det kan også tyde på at det er apparatet utover landet som har klart å mobilisere.
Kven vinn i neste omgang og blir president? Ja, sidan gjetningane gjekk så skeis i første omgang, bør vi vel vere forsiktige med å spå. Dei to kandidatane står nesten heilt likt i stemmetal etter første omgang. Matematisk vil Mursi heilt klart få ein stor del av Abu 'l-Futuhs stemmer (19 pst. etter nåverande tall), og kanskje også andre revolusjonære som vil sperre vegen for at hæren skal komme tilbake. Men Shafiq vil trulig kunne ta mye, kanskje det meste av Amr Moussas stemmer, og frykta for eit Brorskapsmonopol er openbart sterk og kan mobilisere. Kan han derfor ta noen av den venstreorienterte nasseristen Sabbahis stemmer, eller vil dei likevel gå til Mursi? Svaret kan tippe balansen i ei eller anna retning, men kanskje like mye kjem an på kor mange som vil halde seg heime.
Resultatet vil iallfall ha stor betydning for Egypts vidare framtid, og det vil uansett bli bråk. Med Shafiq som president, vil dei revolusjonære vakne til live att for å hindre den militære kontrarevolusjonen; med Mursi som president vil vi få eit spent forhold mellom dei to valte organa og dei militære makthavarane, mens alle andre parti vil vakte på Brorskapet som haukar og slå ned på alle forsøk på å utnytte den dominerande posisjonen dei da får. Grunnlova vil bli uhyre viktig i begge tilfeller - og dermed vil vi kanskje måtte vente mens kampen om kva fullmakter den nyvalde faktisk skal ha blir avgjort.
lørdag 26. mai 2012
søndag 20. mai 2012
Syria: Aleppo ned frå gjerdet?
Når spørsmålet har komme opp det siste året, "vil Assad-regimet falle, eller vil det vinne?", har svaret mitt ofte vore: Sjå mot Aleppo. Dersom det er rolig der, kan Assad sitte trygt. Spreier opprøret seg dit, har han problem.
Vel, etter over eit år ser det faktisk ut som om det er det som har skjedd. I denne nest største byen i landet, og økonomiske kraftsenteret, har det vore heilt stille og tydeligvis brei støtte til regimet, ulikt dei mindre byane rundt om. Middelklassen har enten støtta regimet, eller iallfall frykta alternativet, ei uklar framtid med internt stridande fraksjonar. Men i dei siste dagane har det løsna, utløyst igjen av regimets eigen brutalitet: Etter eit raid på universitetet i byen der fire studentar vart drept, gjekk fleire tusen ut i gatene i Aleppo i protest mot regimet, slik vi har sett så mange stader i landet, og responsen har vore den samme: regimet retta våpna mot demonstrantane. Det er ikkje rapportert om store tap, men når mange som gjekk i gatene sa dei egentlig støtta Assad og berre ville protestere mot valdsbruken, er det eit merkbart skifte.
Skal vi derfor stå ved det vi sa, at dette betyr Assad-regimet står i fare for å falle? Vel, får dette følger vidare, om vi ser ei opptrapping av demonstrasjonar og protestar også frå den velståande middelklassen som har vore nøytral eller regime-positiv, så kan ting endre seg. Men kanskje er det for seint; dette går egentlig i motsatt retning av det som ser ut til å festne seg som inntrykket i Syria: Regimet ser ut til å ha fått overtaket. Protestane, og valden, vil halde fram og kanskje lenge ennå, mange kan fortsatt miste livet. Men opprøret har mista initiativet og ser ikkje ut til å ha noen klar eller vellykka strategi for å presse styret frå makta.
Omskiftet var kanskje da Baba Amr, opprøraranes bydel i Homs, fall midt i mars. Der hadde opprørane hatt ein base, dei hadde relativt open tilgang til den libanesiske grensa like ved (sjøl om Libanon ikkje støtta opprøret), og dei hadde eit håp om å opprette ein frisone som dei kunne utvide og trekke andre til seg. Da Baba Amr fall, forsvann også dei andre styrkepunkta som opprøret hadde momentant.
Problemet deira har i stor grad vore at dei har vore så fragmentert. I utlandet har vi fokusert på eit organ, det Syriske Nasjonalrådet, og "den Frie Syriske Hæren" (begge basert i eksil i Tyrkia), men Nasjonalrådet var stadig utfordra av andre krefter innan opprøret (og skulda for å stå Det muslimske brorskapet for nære), medan den Frie hæren aldri var noen hær, berre eit begrep, eit namn som eit utal sjølstendige og tildels rivaliserande militsgrupper tok til seg, men utan å følge noen felles leiing.
Dei var også uenige om grunnleggande strategi, spesielt om fredelig eller væpna opprør, og om å be om internasjonal intervensjon eller ikkje. Etter kvart så tok den væpna lina meir og meir over, men for mange var det ei "dødsline", opprørane kunne ikkje vinne over regimets overlegne styrkar på eiga hand. Derfor førte denne væpna lina meir og meir til at ein måtte be om militær støtte frå andre land. Dette kom da ikkje på tale, delvis på grunn av erfaringane frå Libya-krigen, delvis av frykt for konsekvensane av kaos etter eit kanskje mislykka felttog à la Irak i Syria, var det aldri aktuell politikk frå dei store vestmaktene. I staden fekk vi "FN-sporet", til glede for vestlige liberale, med observatørar og tilmed ein norsk leiar på plass i Syria.
Dei kan nok ikkje gjere så mye frå eller til, dersom ikkje partane sjøl er villige til å legge ned våpena, dei er trass alt berre ein handfull og utan maktmiddel. Regimet tok derfor imot dei, og for styret ville dette dels vere for å tekkas omverda (ikkje minst Russland, som står på FN-sporet), dels eit håp om å få stadfesta at ting "er tilbake til det normale", at staten fortsatt / igjen har kontroll og autoritet i landet. Ut frå det kan dei rettferdiggjere vidare valdsbruk som "opprydding" etter "kriminelle". For opposisjonen utgjer FN-sporet eit langt meir vanskelig dilemma. Dei hadde håpa det kunne gi dei rom for "normal politisk aktivitet", altså rett til demonstrasjonar. Til ein viss grad gjorde det også det, men det rommet var lite, regimesoldatar har ikkje halde seg for gode til å mishandle demonstrantar rett foran augene til observatørar. Verre var det at ved gå inn i FN-sporet så må opprørarane slå over igjen frå den "væpna" til den "fredelige" linja. Det ville vere katastrofalt politisk om opprørane kom i konflikt med FN-folka, eller truga deira sikkerheit; det vil vere langt større belastning for dei enn for regimet å opent bryte med FNs krav om våpenkvile, fordi FN-observatørane til stor grad jo er der for å beskytte deira rettar. Men etter eit år med væpna opprør er det liten plass for at partane skal sette seg ned i fredelig dialog. Dette setter derfor opprørane delvis i ei strategisk klemme, som dei ikkje har noen gode svar på. Den "frie hæren" har ikkje full kontroll over sine, og fleire og fleire spenningar har oppstått innan den sivile opposisjonen, både Nasjonalrådets leiar Ghalioun og Rådet i seg sjøl blir utfordra frå ulike kantar.
I det siste har så valdsbruken tatt ei ny form, med fleire store eksplosjonar retta delvis mot FN-observatørane, delvis mot sivile (eller blanda sivile og militære) mål. Ei ukjent islamsk gruppe har tatt på seg ansvaret, utan at vi veit om det er reellt. Regimet skuldar på opprørarane, opprørane på regimet; ingen veit egentlig kven som står bak. Men det som nok er rimelig sikkert er at målet er å sabotere FN-sporet, å hindre ei mulig fredelig utvikling (som uansett var ganske fjern), og kanskje å gjere situasjonen så ille at omverda likevel finn det nødvendig å intervenere militært. Dei fleste teikna er nok på at det korkje er dei organiserte opprørarne eller regimet som står bak, men eigne grupper med sin eigen agenda. Ikkje akkurat al-Qa'ida - som mange peiker på i rein ryggmargsrefleks - men kanskje andre jihadistiske grupper, spesielt peiker dei som har erfaring med slike metodar frå Irak-krigen seg ut. Samtidig har konflikten spreidd seg til nabolandet Libanon, med kampar i den nordlige byen Tripoli, i hovudsak ut frå kjente sekteriske grenser, sunniar mot shiaer.
Dette vil uansett ikkje gjere løysinga noe lettare, men kanskje heller ikkje vanskeligare, sidan den er uansett like vanskelig å sjå som før. Skal opprøret kunne tene på dette nye sinnet i Aleppo, som kanskje kan reflektere at fleire som sat på gjerdet begynner å rette kritikken mot den overdrivne valdsbruken til regimet, så må dei vere i stand til å samle seg og presentere ein strategi som kan trekke desse "midt-på-vegen"-folka til seg. Dei må kunne dempe frykta for kaos, frykta for den radikale islamismen (som er rimelig vidspreidd i Syria) og for at "sunni-arabarane vil ta all makt til seg og hevne seg på alle andre", og vise at dei står for eit klart og fredelig alternativ som kan få økonomi og samfunn på fote att. Dét vil også omverda sette meir pris på. Men det kan ta tid før dei klarer å skape eit slikt overbevisande alternativ.
Vel, etter over eit år ser det faktisk ut som om det er det som har skjedd. I denne nest største byen i landet, og økonomiske kraftsenteret, har det vore heilt stille og tydeligvis brei støtte til regimet, ulikt dei mindre byane rundt om. Middelklassen har enten støtta regimet, eller iallfall frykta alternativet, ei uklar framtid med internt stridande fraksjonar. Men i dei siste dagane har det løsna, utløyst igjen av regimets eigen brutalitet: Etter eit raid på universitetet i byen der fire studentar vart drept, gjekk fleire tusen ut i gatene i Aleppo i protest mot regimet, slik vi har sett så mange stader i landet, og responsen har vore den samme: regimet retta våpna mot demonstrantane. Det er ikkje rapportert om store tap, men når mange som gjekk i gatene sa dei egentlig støtta Assad og berre ville protestere mot valdsbruken, er det eit merkbart skifte.
Skal vi derfor stå ved det vi sa, at dette betyr Assad-regimet står i fare for å falle? Vel, får dette følger vidare, om vi ser ei opptrapping av demonstrasjonar og protestar også frå den velståande middelklassen som har vore nøytral eller regime-positiv, så kan ting endre seg. Men kanskje er det for seint; dette går egentlig i motsatt retning av det som ser ut til å festne seg som inntrykket i Syria: Regimet ser ut til å ha fått overtaket. Protestane, og valden, vil halde fram og kanskje lenge ennå, mange kan fortsatt miste livet. Men opprøret har mista initiativet og ser ikkje ut til å ha noen klar eller vellykka strategi for å presse styret frå makta.
Omskiftet var kanskje da Baba Amr, opprøraranes bydel i Homs, fall midt i mars. Der hadde opprørane hatt ein base, dei hadde relativt open tilgang til den libanesiske grensa like ved (sjøl om Libanon ikkje støtta opprøret), og dei hadde eit håp om å opprette ein frisone som dei kunne utvide og trekke andre til seg. Da Baba Amr fall, forsvann også dei andre styrkepunkta som opprøret hadde momentant.
Problemet deira har i stor grad vore at dei har vore så fragmentert. I utlandet har vi fokusert på eit organ, det Syriske Nasjonalrådet, og "den Frie Syriske Hæren" (begge basert i eksil i Tyrkia), men Nasjonalrådet var stadig utfordra av andre krefter innan opprøret (og skulda for å stå Det muslimske brorskapet for nære), medan den Frie hæren aldri var noen hær, berre eit begrep, eit namn som eit utal sjølstendige og tildels rivaliserande militsgrupper tok til seg, men utan å følge noen felles leiing.
Dei var også uenige om grunnleggande strategi, spesielt om fredelig eller væpna opprør, og om å be om internasjonal intervensjon eller ikkje. Etter kvart så tok den væpna lina meir og meir over, men for mange var det ei "dødsline", opprørane kunne ikkje vinne over regimets overlegne styrkar på eiga hand. Derfor førte denne væpna lina meir og meir til at ein måtte be om militær støtte frå andre land. Dette kom da ikkje på tale, delvis på grunn av erfaringane frå Libya-krigen, delvis av frykt for konsekvensane av kaos etter eit kanskje mislykka felttog à la Irak i Syria, var det aldri aktuell politikk frå dei store vestmaktene. I staden fekk vi "FN-sporet", til glede for vestlige liberale, med observatørar og tilmed ein norsk leiar på plass i Syria.
Dei kan nok ikkje gjere så mye frå eller til, dersom ikkje partane sjøl er villige til å legge ned våpena, dei er trass alt berre ein handfull og utan maktmiddel. Regimet tok derfor imot dei, og for styret ville dette dels vere for å tekkas omverda (ikkje minst Russland, som står på FN-sporet), dels eit håp om å få stadfesta at ting "er tilbake til det normale", at staten fortsatt / igjen har kontroll og autoritet i landet. Ut frå det kan dei rettferdiggjere vidare valdsbruk som "opprydding" etter "kriminelle". For opposisjonen utgjer FN-sporet eit langt meir vanskelig dilemma. Dei hadde håpa det kunne gi dei rom for "normal politisk aktivitet", altså rett til demonstrasjonar. Til ein viss grad gjorde det også det, men det rommet var lite, regimesoldatar har ikkje halde seg for gode til å mishandle demonstrantar rett foran augene til observatørar. Verre var det at ved gå inn i FN-sporet så må opprørarane slå over igjen frå den "væpna" til den "fredelige" linja. Det ville vere katastrofalt politisk om opprørane kom i konflikt med FN-folka, eller truga deira sikkerheit; det vil vere langt større belastning for dei enn for regimet å opent bryte med FNs krav om våpenkvile, fordi FN-observatørane til stor grad jo er der for å beskytte deira rettar. Men etter eit år med væpna opprør er det liten plass for at partane skal sette seg ned i fredelig dialog. Dette setter derfor opprørane delvis i ei strategisk klemme, som dei ikkje har noen gode svar på. Den "frie hæren" har ikkje full kontroll over sine, og fleire og fleire spenningar har oppstått innan den sivile opposisjonen, både Nasjonalrådets leiar Ghalioun og Rådet i seg sjøl blir utfordra frå ulike kantar.
I det siste har så valdsbruken tatt ei ny form, med fleire store eksplosjonar retta delvis mot FN-observatørane, delvis mot sivile (eller blanda sivile og militære) mål. Ei ukjent islamsk gruppe har tatt på seg ansvaret, utan at vi veit om det er reellt. Regimet skuldar på opprørarane, opprørane på regimet; ingen veit egentlig kven som står bak. Men det som nok er rimelig sikkert er at målet er å sabotere FN-sporet, å hindre ei mulig fredelig utvikling (som uansett var ganske fjern), og kanskje å gjere situasjonen så ille at omverda likevel finn det nødvendig å intervenere militært. Dei fleste teikna er nok på at det korkje er dei organiserte opprørarne eller regimet som står bak, men eigne grupper med sin eigen agenda. Ikkje akkurat al-Qa'ida - som mange peiker på i rein ryggmargsrefleks - men kanskje andre jihadistiske grupper, spesielt peiker dei som har erfaring med slike metodar frå Irak-krigen seg ut. Samtidig har konflikten spreidd seg til nabolandet Libanon, med kampar i den nordlige byen Tripoli, i hovudsak ut frå kjente sekteriske grenser, sunniar mot shiaer.
Dette vil uansett ikkje gjere løysinga noe lettare, men kanskje heller ikkje vanskeligare, sidan den er uansett like vanskelig å sjå som før. Skal opprøret kunne tene på dette nye sinnet i Aleppo, som kanskje kan reflektere at fleire som sat på gjerdet begynner å rette kritikken mot den overdrivne valdsbruken til regimet, så må dei vere i stand til å samle seg og presentere ein strategi som kan trekke desse "midt-på-vegen"-folka til seg. Dei må kunne dempe frykta for kaos, frykta for den radikale islamismen (som er rimelig vidspreidd i Syria) og for at "sunni-arabarane vil ta all makt til seg og hevne seg på alle andre", og vise at dei står for eit klart og fredelig alternativ som kan få økonomi og samfunn på fote att. Dét vil også omverda sette meir pris på. Men det kan ta tid før dei klarer å skape eit slikt overbevisande alternativ.
fredag 11. mai 2012
Egypt: Førvalstid
Det stundar mot presidentval i Egypt, og nesten kvar dag fører med seg nye omkast, kven veit kva meir som vil skje fram til første valomgang den 23. mai.
1. Utreinskinga
Men la oss ta hovudpunkta: Det stilte først 23 kandidatar, av dei kanskje halvparten kjente namn. Så kom det ein runde med utreinsking, på tre ulike grunnlag: Det første var at ein kandidat ikkje berre måtte ha egyptisk statsborgarskap, han kunne heller ikkje ha noe anna i tillegg (nei til dobbelt statsborgarskap); ja, ikkje berre han, men heller ikkje hans ektefelle eller foreldre kunne ha noe anna i tillegg til det egyptiske. Denne regelen, som vart innført i fjor og openbart var retta mot den sekulære ElBaradei (som til slutt ikkje stilte opp), ut frå påstandar om at han skulle vere svensk statsborgar!, vart overraskande brukt mot den salafistiske og svært populære kandidaten Hazem Abu Ismail, sidan hans nå avdøde mor visstnok skulle fått eit amerikansk pass da ho besøkte dattera der for noen år sidan. "Misbruk, falskneri", ropte Abu Ismails tilhengere, og raseriet over denne utestenginga fører fortsatt til uro i Kairo, i denne veka vart fleire drept i kampar mellom Abu Ismails tilhengarar og politiet. Det kan da også sjå ut som ein merkelig kriterium for å kunne bli president, kva foreldra har av ekstra pass, men regelen hadde folkelig og patriotisk støtte da den vart innført i fjor, og blir nok vanskelig å fjerne.
Den andre regelen heng derimot att frå Mubaraks tid og var vanskeligare å forsvare: Ein kandidat kunne ikkje ha ein dom bak seg. Sidan mange i opposisjonen har vore politiske fangar, skulle ein tru at deira "dommar" vart sletta etter revolusjonen, men slik var det ikkje. Eller kanskje. Noen fekk amnesti, men det var ikkje godt nok for valkommisjonen, og både den liberale og sekulære Ayman Nour og den fremste islamistkandidaten, Brorskapets Khairat al-Shatir vart utestengt på grunn av sine politiske fengselsopphald, og trass i at dommane deira var oppheva av andre instansar. Dette førte ikkje til så store opptøyer som Abu Ismails, fordi både dei liberale og Brorskapet hadde alternative kandidatar dei kunne overføre støtten sin til, mens Abu Ismail var den einaste salafisten som hadde stilt opp, så den retninga vart dermed utan kandidat.
Så var det eit tredje utspill frå det nyvalde parlamentet, som gjekk i motsatt retning: Dei som hadde gjort teneste under Mubarak dei siste ti åra måtte stengas ut. Det ramma ikkje frontkandidat Amr Moussa, for det er elleve år sidan han var utanriksminister, men fleire andre regimekandidatar, spesielt den siste statsministren Ahmad Shafiq (den langt meir populære ex-visepresidenten Umar Sulayman vart stengt ute fordi han hadde for få underskrifter, noe han godtok utan vidare). Men der satte valkommisjonen seg imot, så Shafiq fekk likevel stille. Få reknar likevel med at han får stor nok oppslutning til å gå vidare.
2. Kandidatane som stiller
Etter at ti kandidatar slik vart sjalta ut, gjenstår altså tretten, der fleire er relativt ukjente (fleire frå ulike liberale eller sosialistiske parti). Dei fremste som står att, og har sjanser om å gå vidare til andre valomgang den 17 juni (dei to fremste går vidare) er:
- Amr Moussa. Langt den mest kjente kandidaten frå før revolusjonen, balanserer han mellom å vere knytta til det gamle regimet og å bli godtatt som "revolusjonær". Det tok litt tid før han slutta seg til kravet om at Mubarak måtte gå i fjor vinter, men han stilte til slutt på Tahrir-plassen og vart omslutta som tilhengar av opprøret. Noen av dei revolusjonære godtar han, for andre representerer han for mye av det gamle. Han er klart den einaste av kandidatane som har styringserfaring, både som minister og internasjonalt som leiar av den Arabiske liga, og han har stor popularitet ute på landsbygda både sør og nord i Egypt - han er den typen politikar egyptarane er vand med kan styre landet, ein "notabel". Dette er hans styrke, men også hans svakheit i forhold dei som vil ha noe nytt.
- Abd al-Mun'im Abu 'l-Futuh. Dette er den mest spennande kandidaten, og derfor den mediene skriv mest om. Han leia den liberale retninga av Brorskapet, men vart kasta ut av leiinga i 2009, og vart ekskludert av organisasjonen i fjor da han erklærte han ville stille som president. Brorskapet er nå bittert imot han - ikkje så mye på grunn av politikken, sjøl om han er nå ennå tydeligare liberal enn han var som medlem, men fordi han braut med disiplinen. Det må straffas, og det skal mye til at Brorskapet vil godta Abu 'l-Futuh. Derfor blir det spennande kva dei seier om det blir han og Moussa som går vidare til andre omgang: Klarer dei å bite i seg sinnet og støtte den kandidaten som trass alt ligg dei nærast politisk, eller blir det "kven som helst utanom Abu 'l-Futuh"? Men Abu 'l-Futuh har overraska med den breie støtta han har fått, heilt frå konservative islamistar til dei mest markerte liberalane; spesielt merka ein seg at revolusjonshelten Wael Ghonim har støtta han. Abu 'l-Futuh var da også heilhjerta med i revolusjonen frå dag ein.
- Muhammad Mursi. Brorskapet var klar over at deira kandidat al-Shatir stod i fare, og nominerte for sikkerheits skuld to kandidatar, så Mursi er "reserven". Han er likevel ingen kven som helst, han er leiar av deira parti "Fridom og Rettferd", og var leiar for deira parlamentsgruppe i fem år, så han har politisk erfaring. Men han er langt frå så karismatisk som al-Shatir, og har politisk nå gått langt i konservativ retning for å fiske opp salafist-stemmer etter at deira kandidat forsvant. Meiningsmålingane - i den grad dei er til å stole på - tyder på at han styrker sin stilling, men han ser likevel ut til å ligge klart bak dei to før nemnde.
- Ahmad Shafiq var eit relativt ubeskrive blad før Mubarak gjorde han til statsminister kort før han gjekk av, og samlar først og fremst støtte blant dei som fortsatt ser tilbake til det gamle regimet, eller fryktar revolusjonen. Mange av desse vil nok likevel gå til Moussa, som har langt større sjanse, så Shafiq står i fare for å bli ein "also ran", om ikkje motstanden mot revolusjonen er større enn vi er klar over.
- Salim al-Awwa vil nok også ha problem med å komme opp i tosifra tall; han har ein profil omtrent som Abu 'l-Futuh; sentrumsorientert islamist, men gjekk ut av brorskapet for mange år sidan og var meir knytt til partiet al-Wasat (som nå støtter Abu 'l-Futuh), derfor har Brorskapet eit mindre anstrengt forhold til han, men han blir trulig overskygga av den meir karismatiske og populære Abu 'l-Futuh.
Dei andre kandidatane er i hovudsak sekulære og liberale: både nasseristane, sosialdemokratane og sosialistane har sine kandidatar framme. Dei er stort sett lite kjente og vil ha problem med å slå gjennom utanfor sine eigne kjernegrupper, men kan splitte den sekulære liberale røysteflokken i første valomgang.
3. Kven får stemmene?
Det blir gjort meiningsmålingar, men det er jo begrensa verdi i eit samfunn som det egyptiske (dei fleste er gjort over telefon, som det ikkje finnes så mange av ute i landsbyane...). Dei spriker da også, men eit allmennt inntrykk er nok at i første omgang er Moussa godt foran dei andre, fleire gir han rundt 40 pst. av stemmene. Abu 'l-Futuh ligg like stødig på plassen bak han, med rundt 20, mens Mursi, den tredje aktuelle kandidaten strevar med å komme over ti-tallet. Dei andre får i målingane opp til 3-4, men noen målingar gir Shafiq opp mot 10 prosent.
Dette er jo ganske andre tall enn i parlamentsvalet, der Brorskapet fekk 35 pst og salafistane rundt 25, og viser (om dei slår til) at vala i Egypt er personorientert meir enn ideologisk forankra. Folk trur at den og den er best egna til å leie landet, eller sitte i parlamentet, og da er det personligheita og ikkje nødvendigvis politikken som avgjer, iallfall for svært mange. Ingen av dei to første-kandidatane har jo partigrupper eller presise ideologiske retningar bak seg.
Det viser dermed også at Brorskapet, sjøl om dei kan openbart mobilisere opp store folkemassar, ikkje "eig" desse eller kan kommandere dei; det er fullt mulig å gå ut i gatene og demonstrere for Brorskapets krav, men likevel meine at ex-medlemmet Abu 'l-Futuh (eller kanskje tilmed den erfarne Moussa) er bedre eigna til å få gjennom desse krava, enn han som partiet deira har utpeikt. Tilmed noen tillitsvalde i Brorskapet har sagt det samme offentlig og støtta Abu 'l-Futuh som den mest realistiske kandidaten, nok eit tegn på sviktande disiplin.
Ennå meir interessant er salafistanes oppførsel. Dei er opplagt inga samla gruppe. Mange kjempar altså fortsatt for Abu Ismails kandidatur, og vil nok ikkje røyste på noen andre. Men Nur-partiet, som er det største salafistpartiet, var ikkje klart på Abu Ismails side ein gong da han var offisiell kandidat, partileiaren gjekk da ut med støtte til Brorskapets al-Shatir (mens nok dei fleste i partiet støtta Abu Ismail). Nå, etter utreinskinga, gjer dei derimot det stikk motsatte, og i staden for Mursi, som politisk altså har lagt seg nær opp til salafistanes hovudkrav, støttar dei den liberale islamisten Abu 'l-Futuh (som i eit svar til deira spørsmål stort sett repeterte sine primærstandpunkt at "det må vere fridom i religionen, både for salafistar og andre", men ikkje kvir seg for å nemne "sharia" frå tid til annan). Grunnen deira var at "Brorskapet bør ikkje få monopolisere all makt, både president og parlament", men det er kanskje ein meir praktisk tanke at det er bedre å støtte kandidaten som har sjanse om å vinne. Det samme seier for øvrig det ennå meir konservative al-Gama'at al-Islamiyya, også dei støttar Abu 'l-Futuh framfor Morsi.
Kven vil da vinne andre valomgang? Det er fortsatt spennande. Etter tallas tale, skulle nok pengane settas på Moussa. Får han 40 pst i første omgang, bør han kunne fange inn ytterligare ti prosent frå dei som fryktar alle islamistar, også det vennlige ansiktet til Abu 'l-Futuh. Men den eksponeringa som den siste da vil få, kan også gjere at han klarer å samle islamiststemmene rundt seg, som i tillegg til alle dei revolusjonære som ser på Moussa som "den gamle tids mann" kan bli nok til å vinne fram. Egypt vil utan tvil bli meir spennande med han som leiar, med Moussa kan vi nok lettare forutsi korleis politikken blir.
1. Utreinskinga
Men la oss ta hovudpunkta: Det stilte først 23 kandidatar, av dei kanskje halvparten kjente namn. Så kom det ein runde med utreinsking, på tre ulike grunnlag: Det første var at ein kandidat ikkje berre måtte ha egyptisk statsborgarskap, han kunne heller ikkje ha noe anna i tillegg (nei til dobbelt statsborgarskap); ja, ikkje berre han, men heller ikkje hans ektefelle eller foreldre kunne ha noe anna i tillegg til det egyptiske. Denne regelen, som vart innført i fjor og openbart var retta mot den sekulære ElBaradei (som til slutt ikkje stilte opp), ut frå påstandar om at han skulle vere svensk statsborgar!, vart overraskande brukt mot den salafistiske og svært populære kandidaten Hazem Abu Ismail, sidan hans nå avdøde mor visstnok skulle fått eit amerikansk pass da ho besøkte dattera der for noen år sidan. "Misbruk, falskneri", ropte Abu Ismails tilhengere, og raseriet over denne utestenginga fører fortsatt til uro i Kairo, i denne veka vart fleire drept i kampar mellom Abu Ismails tilhengarar og politiet. Det kan da også sjå ut som ein merkelig kriterium for å kunne bli president, kva foreldra har av ekstra pass, men regelen hadde folkelig og patriotisk støtte da den vart innført i fjor, og blir nok vanskelig å fjerne.
Den andre regelen heng derimot att frå Mubaraks tid og var vanskeligare å forsvare: Ein kandidat kunne ikkje ha ein dom bak seg. Sidan mange i opposisjonen har vore politiske fangar, skulle ein tru at deira "dommar" vart sletta etter revolusjonen, men slik var det ikkje. Eller kanskje. Noen fekk amnesti, men det var ikkje godt nok for valkommisjonen, og både den liberale og sekulære Ayman Nour og den fremste islamistkandidaten, Brorskapets Khairat al-Shatir vart utestengt på grunn av sine politiske fengselsopphald, og trass i at dommane deira var oppheva av andre instansar. Dette førte ikkje til så store opptøyer som Abu Ismails, fordi både dei liberale og Brorskapet hadde alternative kandidatar dei kunne overføre støtten sin til, mens Abu Ismail var den einaste salafisten som hadde stilt opp, så den retninga vart dermed utan kandidat.
Så var det eit tredje utspill frå det nyvalde parlamentet, som gjekk i motsatt retning: Dei som hadde gjort teneste under Mubarak dei siste ti åra måtte stengas ut. Det ramma ikkje frontkandidat Amr Moussa, for det er elleve år sidan han var utanriksminister, men fleire andre regimekandidatar, spesielt den siste statsministren Ahmad Shafiq (den langt meir populære ex-visepresidenten Umar Sulayman vart stengt ute fordi han hadde for få underskrifter, noe han godtok utan vidare). Men der satte valkommisjonen seg imot, så Shafiq fekk likevel stille. Få reknar likevel med at han får stor nok oppslutning til å gå vidare.
2. Kandidatane som stiller
Etter at ti kandidatar slik vart sjalta ut, gjenstår altså tretten, der fleire er relativt ukjente (fleire frå ulike liberale eller sosialistiske parti). Dei fremste som står att, og har sjanser om å gå vidare til andre valomgang den 17 juni (dei to fremste går vidare) er:
- Muhammad Mursi. Brorskapet var klar over at deira kandidat al-Shatir stod i fare, og nominerte for sikkerheits skuld to kandidatar, så Mursi er "reserven". Han er likevel ingen kven som helst, han er leiar av deira parti "Fridom og Rettferd", og var leiar for deira parlamentsgruppe i fem år, så han har politisk erfaring. Men han er langt frå så karismatisk som al-Shatir, og har politisk nå gått langt i konservativ retning for å fiske opp salafist-stemmer etter at deira kandidat forsvant. Meiningsmålingane - i den grad dei er til å stole på - tyder på at han styrker sin stilling, men han ser likevel ut til å ligge klart bak dei to før nemnde.- Ahmad Shafiq var eit relativt ubeskrive blad før Mubarak gjorde han til statsminister kort før han gjekk av, og samlar først og fremst støtte blant dei som fortsatt ser tilbake til det gamle regimet, eller fryktar revolusjonen. Mange av desse vil nok likevel gå til Moussa, som har langt større sjanse, så Shafiq står i fare for å bli ein "also ran", om ikkje motstanden mot revolusjonen er større enn vi er klar over.
- Salim al-Awwa vil nok også ha problem med å komme opp i tosifra tall; han har ein profil omtrent som Abu 'l-Futuh; sentrumsorientert islamist, men gjekk ut av brorskapet for mange år sidan og var meir knytt til partiet al-Wasat (som nå støtter Abu 'l-Futuh), derfor har Brorskapet eit mindre anstrengt forhold til han, men han blir trulig overskygga av den meir karismatiske og populære Abu 'l-Futuh.
Dei andre kandidatane er i hovudsak sekulære og liberale: både nasseristane, sosialdemokratane og sosialistane har sine kandidatar framme. Dei er stort sett lite kjente og vil ha problem med å slå gjennom utanfor sine eigne kjernegrupper, men kan splitte den sekulære liberale røysteflokken i første valomgang.
3. Kven får stemmene?
Det blir gjort meiningsmålingar, men det er jo begrensa verdi i eit samfunn som det egyptiske (dei fleste er gjort over telefon, som det ikkje finnes så mange av ute i landsbyane...). Dei spriker da også, men eit allmennt inntrykk er nok at i første omgang er Moussa godt foran dei andre, fleire gir han rundt 40 pst. av stemmene. Abu 'l-Futuh ligg like stødig på plassen bak han, med rundt 20, mens Mursi, den tredje aktuelle kandidaten strevar med å komme over ti-tallet. Dei andre får i målingane opp til 3-4, men noen målingar gir Shafiq opp mot 10 prosent.
Dette er jo ganske andre tall enn i parlamentsvalet, der Brorskapet fekk 35 pst og salafistane rundt 25, og viser (om dei slår til) at vala i Egypt er personorientert meir enn ideologisk forankra. Folk trur at den og den er best egna til å leie landet, eller sitte i parlamentet, og da er det personligheita og ikkje nødvendigvis politikken som avgjer, iallfall for svært mange. Ingen av dei to første-kandidatane har jo partigrupper eller presise ideologiske retningar bak seg.
Det viser dermed også at Brorskapet, sjøl om dei kan openbart mobilisere opp store folkemassar, ikkje "eig" desse eller kan kommandere dei; det er fullt mulig å gå ut i gatene og demonstrere for Brorskapets krav, men likevel meine at ex-medlemmet Abu 'l-Futuh (eller kanskje tilmed den erfarne Moussa) er bedre eigna til å få gjennom desse krava, enn han som partiet deira har utpeikt. Tilmed noen tillitsvalde i Brorskapet har sagt det samme offentlig og støtta Abu 'l-Futuh som den mest realistiske kandidaten, nok eit tegn på sviktande disiplin.
Ennå meir interessant er salafistanes oppførsel. Dei er opplagt inga samla gruppe. Mange kjempar altså fortsatt for Abu Ismails kandidatur, og vil nok ikkje røyste på noen andre. Men Nur-partiet, som er det største salafistpartiet, var ikkje klart på Abu Ismails side ein gong da han var offisiell kandidat, partileiaren gjekk da ut med støtte til Brorskapets al-Shatir (mens nok dei fleste i partiet støtta Abu Ismail). Nå, etter utreinskinga, gjer dei derimot det stikk motsatte, og i staden for Mursi, som politisk altså har lagt seg nær opp til salafistanes hovudkrav, støttar dei den liberale islamisten Abu 'l-Futuh (som i eit svar til deira spørsmål stort sett repeterte sine primærstandpunkt at "det må vere fridom i religionen, både for salafistar og andre", men ikkje kvir seg for å nemne "sharia" frå tid til annan). Grunnen deira var at "Brorskapet bør ikkje få monopolisere all makt, både president og parlament", men det er kanskje ein meir praktisk tanke at det er bedre å støtte kandidaten som har sjanse om å vinne. Det samme seier for øvrig det ennå meir konservative al-Gama'at al-Islamiyya, også dei støttar Abu 'l-Futuh framfor Morsi.
Kven vil da vinne andre valomgang? Det er fortsatt spennande. Etter tallas tale, skulle nok pengane settas på Moussa. Får han 40 pst i første omgang, bør han kunne fange inn ytterligare ti prosent frå dei som fryktar alle islamistar, også det vennlige ansiktet til Abu 'l-Futuh. Men den eksponeringa som den siste da vil få, kan også gjere at han klarer å samle islamiststemmene rundt seg, som i tillegg til alle dei revolusjonære som ser på Moussa som "den gamle tids mann" kan bli nok til å vinne fram. Egypt vil utan tvil bli meir spennande med han som leiar, med Moussa kan vi nok lettare forutsi korleis politikken blir.
Derfor heiar nok både dei militære, USA og Israel på Moussa, uansett kor radikal ordbruk han nå vil legge seg på. Men det er nok også rimelig at dei alle vil vere i stand til å avfinne seg med den andre kandidaten, om han skulle vinne. Dei militære har altså sagt dei trer tilbake når valet er over. Men "dra seg tilbake" kan bety så mangt. Og grunnlova som viser kor mye makt presidenten skal få, er ikkje klar. Kanskje dei tinga også vil avhenge av kven det er som trekk det lengste strået i presidentvalet. Spennande blir det iallfall i dei kommande to månadene.
torsdag 19. april 2012
Iran og Israel: kart eller side?
Det blåser friskt rundt Iran for tida, og ikkje minst på den retoriske sida om forholdet til Israel; med sterke ord frå begge kantar. Ein reportasje i New York Times i dag tar for seg noe som kanskje er ein detalj, men som for oss filologisk interesserte kan vere å merke seg: Kva er det eigentlig Irans president Ahmadinejad har sagt om Israels eksistens?
Han er oftast sitert på at han eller Iran vil "slette Israel frå kartet", både israelske, amerikanske og andre leiarar har refererert dette utsagnet, og han har ikkje dementert det direkte heller. Men heilt nøyaktig var det ikkje det han sa, altså ifølge NYT, og israelsk UD har vedgått at dette ikkje er korrekt sitert - men at det han faktisk sa ikkje er reellt annleis.
Det aktuelle utsagnet var eit sitat frå Aytollah Khomeini, som sa at "dette styret som okkuperer Jerusalem må bli eliminert frå historias tid". Ahmadinejad feilsiterte dette litt, og sa (i 2005) "må bli eliminert frå historias sider". Altså ikkje frå kartet, men frå historia.
Er det noen forskjell? Kanskje ikkje i iranske auger (eller i israelske): I anti-israelske demonstrasjonar i Iran er det eine blitt brukt som omsetting av det andre:
Det engelske altså at Israel må viskas frå "the face of the world", som ikkje er så langt frå "kartet" Israel siterer, mens det persiske bruker Ahmadinejads formulering: "Israel bør bli viska ut frå tidas side". Ordet for "tid", rûzgâr, kan bety "dagar", "epoke", men også "verda". Det kan altså vere "verdas sider", men mest trulig skal det persiske uttrykket referere til "ut av historia".
Kva er forskjellen? Det er opplagt at hensikten er at "Israel må opphøre å eksistere". Men "wiped from the map" høres langt tydeligare ut som ein trussel om tilintetgjering, altså f.eks. gjennom eit atomangrep. Nå veit vi - og også israelarane - at eit iransk atomangrep på Israel ville vere reint sjølmord, Israel har meir enn nok atombomber til å utradere alle større byar i Iran om dei skulle ønske det. Terrorbalansen her er ingen balanse, men israelsk overmakt. Men også på det retoriske planet kan kan referansen til "historia" lettare forståas på ein meir politisk og mindre suicidal måte: Israel må opphøre å vere Israel slik det er i dag, altså som ein sionistisk stat, systemet må erstattas med kva det nå er Iran ønsker skal komme i staden.
Vel så viktig er kanskje verb-bruken: Det er ikkje aktiv: "vi skal gjere slik og slik", men passiv, det og det bâyed shûd, som etter min haltande persisk vel bør lesas "ought to be done". Altså eit ønskemål. Kanskje ein trussel, men sett sammen med "historias sider", ein mindre direkte trussel enn den måten det er blitt presentert på engelsk.
Vennlig er det nok ikkje meint, og som vi veit ein retorikk som Israels nære (arabiske) nabostatar har forlatt for tiår sidan. Det er langt herfrå til noen fredsvilje eller kompromiss. Men i denne finlesinga rykker kanskje den direkte påstanden om at "vi skal bombe dei frå kartet" eit stykke lenger bort.
Han er oftast sitert på at han eller Iran vil "slette Israel frå kartet", både israelske, amerikanske og andre leiarar har refererert dette utsagnet, og han har ikkje dementert det direkte heller. Men heilt nøyaktig var det ikkje det han sa, altså ifølge NYT, og israelsk UD har vedgått at dette ikkje er korrekt sitert - men at det han faktisk sa ikkje er reellt annleis.
Det aktuelle utsagnet var eit sitat frå Aytollah Khomeini, som sa at "dette styret som okkuperer Jerusalem må bli eliminert frå historias tid". Ahmadinejad feilsiterte dette litt, og sa (i 2005) "må bli eliminert frå historias sider". Altså ikkje frå kartet, men frå historia.
Er det noen forskjell? Kanskje ikkje i iranske auger (eller i israelske): I anti-israelske demonstrasjonar i Iran er det eine blitt brukt som omsetting av det andre:
Det engelske altså at Israel må viskas frå "the face of the world", som ikkje er så langt frå "kartet" Israel siterer, mens det persiske bruker Ahmadinejads formulering: "Israel bør bli viska ut frå tidas side". Ordet for "tid", rûzgâr, kan bety "dagar", "epoke", men også "verda". Det kan altså vere "verdas sider", men mest trulig skal det persiske uttrykket referere til "ut av historia".
Kva er forskjellen? Det er opplagt at hensikten er at "Israel må opphøre å eksistere". Men "wiped from the map" høres langt tydeligare ut som ein trussel om tilintetgjering, altså f.eks. gjennom eit atomangrep. Nå veit vi - og også israelarane - at eit iransk atomangrep på Israel ville vere reint sjølmord, Israel har meir enn nok atombomber til å utradere alle større byar i Iran om dei skulle ønske det. Terrorbalansen her er ingen balanse, men israelsk overmakt. Men også på det retoriske planet kan kan referansen til "historia" lettare forståas på ein meir politisk og mindre suicidal måte: Israel må opphøre å vere Israel slik det er i dag, altså som ein sionistisk stat, systemet må erstattas med kva det nå er Iran ønsker skal komme i staden.
Vel så viktig er kanskje verb-bruken: Det er ikkje aktiv: "vi skal gjere slik og slik", men passiv, det og det bâyed shûd, som etter min haltande persisk vel bør lesas "ought to be done". Altså eit ønskemål. Kanskje ein trussel, men sett sammen med "historias sider", ein mindre direkte trussel enn den måten det er blitt presentert på engelsk.
Vennlig er det nok ikkje meint, og som vi veit ein retorikk som Israels nære (arabiske) nabostatar har forlatt for tiår sidan. Det er langt herfrå til noen fredsvilje eller kompromiss. Men i denne finlesinga rykker kanskje den direkte påstanden om at "vi skal bombe dei frå kartet" eit stykke lenger bort.
mandag 2. april 2012
Egypt: Presidentkampen
Nå begynner det å tetne seg til foran presidentvalget i Egypt i mai-juni, men det er fortsatt opent for nominiasjon av nye kandidatar.
Dagens store nyheit er altså Det muslimske brorskapet nå endelig har bestemt seg for å lansere sin eigen kandidat. Det blir ingen skyggefigur, men ein av dei sterkaste politikarane i organisasjonen, nestleiaren Khayrat al-Shater (62 år). Han har dermed stor sjanse - men ikkje sikkerheit - for å bli Egypts neste leiar.
Liten repetisjon av hendingane så langt: I fjor, da overgangsløpet vart lagt, erklærte Brorskapet at dei ikkje ville stille eigen kandidat, men kanskje støtte ein "samlande" president. Da som nå var det ganske uklart kva slags rolle presidenten skulle få i det nye systemet i Egypt. Tradisjonelt har det jo vore ganske presidentstyrt, med Nasser, Sadat og nå Mubarak i stolen. Skulle ein ny, valgt, president fortsatt vere den dominerande Leiaren; altså med éin styrar i landet, eller skulle parlamentet nå bli den dominerande makta, der styret måtte bygge på koalisjonar og avtalar mellom mange ulike parti? Ingen visste, og ingen veit. Det er opp til grunnlovskommisjonen som først vil legge fram sitt framlegg til neste år. Kanskje dei berre gjer nødvendig flikking på dagens grunnlov, kanskje dei kjem opp med ei heilt ny. Presidenten vil da alt vere valgt og i funksjon.
I mellomtida lanserte ei rekke ulike kandidatar seg sjøl. Det påfallande var der at dei fleste mangla parti-basis og stilte som enkeltpersonar "over parti-kjeklet". Det gjaldt Amr Moussa, som har erfaring frå det gamle styret men stilte seg på demonstrantanes side, vestens yndling Mohamed ElBaradei (som trakk seg pga manglande oppslutning), og andre. Noen hadde eit mindre parti bak seg, som Ayman Nour i det vesle Ghad-partiet (han vart klarert for å kunne stille først for ei veke sidan). Andre hadde klare band til Mubarak-styret, slik som Umar Sulayman, visepresidenten som annonserte Mubaraks avgang i fjor. Andre er forretningsmenn, noen kjem frå ulike grupper av sekulære og sosialistiske parti. Tilsammen trur eg det er rundt seksti kandidatar, i det siste talet eg såg.
Men i mangelen av ein "offisiell" MB-kandidat, og spesielt etter islamistanes store oppslutning i parlamentsvala, knytta mest spenning seg til dei islamistiske kandidatane. Også her er det mange, men det er tre sentrale namn som stiller:
Abd al-Mun'im Abu 'l-Futuh var leiaren for den liberale retninga i Brorskapet, den som ungdommen der knytta håp til. Han vart halden utanfor leiinga i organisasjonen, og da han lanserte seg som presidentkandidat på eiga hand, vart han ekskludert og frosse ut. Nå har Brorskapet tilmed vedtatt å ekskludere alle som støtter Abu'l-Futuhs kandidatur, noe som ikkje har hindra mange unge å gjere nettopp det. Han blir rekna som ein av dei fremste kandidatane i presidentvalet, ved sidan av Amr Moussa som er den fremste frå den reint sekulære sida.
I staden gjekk rykta ei stund om at MB i staden ville støtte Salim al-Awwa, som også har ein liberal bakgrunn og er knytta til den sentrumsorienterte Wasat-partiet (som nå er solid i opposisjon til MB). Ikkje fordi han står Brorskapet nærmare enn Abu'l-Futuh, men fordi det var openbart viktig for dei å straffe disiplin-bruddet. Intern kustus ser ut til å vege meir enn politisk slektskap der i huset.
Etter at salafistane fekk over 20 prosent i parlamentsvalet, er det også spenning om kvar deira stemmer vil gå. Fleire salafistar stiller til val, men nå ser dei ut til å ha samla seg om Hazem Abu Ismail. Han stiller på eit konservativt program om m.a. å bygge ned handelen med Vesten for dermed å sikre økonomisk framgang og velferd.
Det er jo vanskelig å ta meiningsmålingar, vi såg det før vala i fjor, der resultatet var uventa. Men ei måling som nylig er gjort, plasserer Amr Moussa på første plass med vel 30 prosent, mens Abu'l-Futuh får i overkant av 10 og al-Awwa under halvdelen av det. Men andreplassen går til salafisten Abu Ismail, rett nok berre rundt 20 prosent. Men om det vart resultatet av første omgang, så ville han og Moussa gå vidare til andre avgjerande valrunde, og det var ikkje utenkelig at han da ville samle mange av islamistanes stemmer rundt seg. I det minste ville det sette MB i ei klemme, dei ville korkje like å måtte støtte rivalane i salafist-rørsla eller Amr Moussa. Det var klart dei måtte bestemme seg for noen. Men kven? Abu'l-Futuh var uaktuell, fordi han skulle straffas. Awwa ville trulig ikkje ha noen sjans sjøl med MBs stemmer.
Det gjekk derfor mange rykter den siste månaden. MB skulle støtte ein kandidat som stod militærjuntaen nær, i samarbeid med dei (mange mistenker ein hemmelig avtale mellom dei militære og MB). Nei, dei ville støtte ein respektert apolitisk dommar. Nei, dei ville stille sjøl. Nei, dei ville ta den og den. Trulig var ikkje dette berre rykter, leiande MB-folk kom ut med motstridande utsagn, dei var klart i villreie og hadde indre usemje. Men til slutt, så har dei altså tatt valget: Dei plasserer ein av sine tyngste menn som kandidat, og har dermed både sagt at dei vil ha styringa, og ser trulig også for seg at presidentvervet fortsatt skal bli tungt og dominerande (noe det neppe hadde blitt med ein anonym teknokrat i stillinga).
Kven er så Khayrat Shater? Politisk er trulig ganske midt i sentrum av Brorskapet - rimelig nok, sidan han er ein av dei ideologiske leiarane der. Han er ein rik forretningsmann, god for millionar. Det er ikkje opplagt om det er ein god eller dårlig ting, stemmemessig: Han kan bli rekna som "the one percent", men det kan også gi oppslutning til ein "self-made man" (for å bruke to amerikanismar). Han har trulig i stor grad finansiert Brorskapet, så kanskje han kan gjere det med Egypt også? Noen tenker slik.
Han blir rekna som relativt konservativ i sosial- og kulturpolitikk, men som MB solid basert i pragmatismen. New York Times skriv i dag at USA er godt nøgd med hans kandidatur, og at han har jamnlige møter med den amerikanske ambassadøren, på vegner av MB. Det er ein dei kan gjere "business" med, bokstavelig talt. Her er det nok først og fremst frykta for Abu Ismail og salafistane som ligg til grunn, for der ville det bli svært vanskelig. Salafistane ville ut og markere seg mot USA og Israel, for Shater og Brorskapet vil det trulig ikkje vere så viktig (sjøl om dei også vil nok måtte komme med noen utspill, for å "sikre seg" mot velgertap den vegen).
Blir han så valgt? Ingen ting er opplagt, det har vi sett. Brorskapet har ikkje reint fleirtal i velgermassen, det må vi hugse på, i parlamentsvala fekk dei berre rundt 35 prosent. Kor sterkt dei sekulære vil gjere det, avheng av om dei ulike partia kan samle seg rundt Moussa, trulig den einaste med noen sjanse der, eller vil markere særstandpunkt. Akkurat nå ser det ut som om det er det siste som gjeld. Salafistane vil nok samle seg rundt Abu Ismail, men nå som MB er komme på banen, kan dei, og dei liberale islamist-kandidatane (og også Moussa) miste stemmer til Shater, som nok vil vere iallfall ein av dei to førande etter første valomgang, og mest trulig i tet, men ikkje med reint fleirtal. Vi kan altså til andre valomgang både få Shater mot Abu Ismail, eller Shater mot Moussa. I begge tilfeller er det trulig at "den tredje kandidatens" stemmer går til Shater i andre valomgang, sekulære vil alt untatt salafistane, og salafistane vil halde seg for nasen og stemme MB heller enn å få Moussa inn. Så, akkurat nå ser det ut til å vere det beste tipset: to valomgangar, og Shater og MB vinn i andre.
Så får vi sjå kva konsekvensar det får, både for forholdet til dei militære, til makt"fordelinga" mellom institusjonar som alle er styrt av MB, til Israel og til USA. Faren for MB er jo at dersom ikkje dette går bra framover, vil dei ikkje ha noen andre å skulde på.
Dagens store nyheit er altså Det muslimske brorskapet nå endelig har bestemt seg for å lansere sin eigen kandidat. Det blir ingen skyggefigur, men ein av dei sterkaste politikarane i organisasjonen, nestleiaren Khayrat al-Shater (62 år). Han har dermed stor sjanse - men ikkje sikkerheit - for å bli Egypts neste leiar.
Liten repetisjon av hendingane så langt: I fjor, da overgangsløpet vart lagt, erklærte Brorskapet at dei ikkje ville stille eigen kandidat, men kanskje støtte ein "samlande" president. Da som nå var det ganske uklart kva slags rolle presidenten skulle få i det nye systemet i Egypt. Tradisjonelt har det jo vore ganske presidentstyrt, med Nasser, Sadat og nå Mubarak i stolen. Skulle ein ny, valgt, president fortsatt vere den dominerande Leiaren; altså med éin styrar i landet, eller skulle parlamentet nå bli den dominerande makta, der styret måtte bygge på koalisjonar og avtalar mellom mange ulike parti? Ingen visste, og ingen veit. Det er opp til grunnlovskommisjonen som først vil legge fram sitt framlegg til neste år. Kanskje dei berre gjer nødvendig flikking på dagens grunnlov, kanskje dei kjem opp med ei heilt ny. Presidenten vil da alt vere valgt og i funksjon.
I mellomtida lanserte ei rekke ulike kandidatar seg sjøl. Det påfallande var der at dei fleste mangla parti-basis og stilte som enkeltpersonar "over parti-kjeklet". Det gjaldt Amr Moussa, som har erfaring frå det gamle styret men stilte seg på demonstrantanes side, vestens yndling Mohamed ElBaradei (som trakk seg pga manglande oppslutning), og andre. Noen hadde eit mindre parti bak seg, som Ayman Nour i det vesle Ghad-partiet (han vart klarert for å kunne stille først for ei veke sidan). Andre hadde klare band til Mubarak-styret, slik som Umar Sulayman, visepresidenten som annonserte Mubaraks avgang i fjor. Andre er forretningsmenn, noen kjem frå ulike grupper av sekulære og sosialistiske parti. Tilsammen trur eg det er rundt seksti kandidatar, i det siste talet eg såg.
Men i mangelen av ein "offisiell" MB-kandidat, og spesielt etter islamistanes store oppslutning i parlamentsvala, knytta mest spenning seg til dei islamistiske kandidatane. Også her er det mange, men det er tre sentrale namn som stiller:
Abd al-Mun'im Abu 'l-Futuh var leiaren for den liberale retninga i Brorskapet, den som ungdommen der knytta håp til. Han vart halden utanfor leiinga i organisasjonen, og da han lanserte seg som presidentkandidat på eiga hand, vart han ekskludert og frosse ut. Nå har Brorskapet tilmed vedtatt å ekskludere alle som støtter Abu'l-Futuhs kandidatur, noe som ikkje har hindra mange unge å gjere nettopp det. Han blir rekna som ein av dei fremste kandidatane i presidentvalet, ved sidan av Amr Moussa som er den fremste frå den reint sekulære sida.
I staden gjekk rykta ei stund om at MB i staden ville støtte Salim al-Awwa, som også har ein liberal bakgrunn og er knytta til den sentrumsorienterte Wasat-partiet (som nå er solid i opposisjon til MB). Ikkje fordi han står Brorskapet nærmare enn Abu'l-Futuh, men fordi det var openbart viktig for dei å straffe disiplin-bruddet. Intern kustus ser ut til å vege meir enn politisk slektskap der i huset.
Etter at salafistane fekk over 20 prosent i parlamentsvalet, er det også spenning om kvar deira stemmer vil gå. Fleire salafistar stiller til val, men nå ser dei ut til å ha samla seg om Hazem Abu Ismail. Han stiller på eit konservativt program om m.a. å bygge ned handelen med Vesten for dermed å sikre økonomisk framgang og velferd.
Det er jo vanskelig å ta meiningsmålingar, vi såg det før vala i fjor, der resultatet var uventa. Men ei måling som nylig er gjort, plasserer Amr Moussa på første plass med vel 30 prosent, mens Abu'l-Futuh får i overkant av 10 og al-Awwa under halvdelen av det. Men andreplassen går til salafisten Abu Ismail, rett nok berre rundt 20 prosent. Men om det vart resultatet av første omgang, så ville han og Moussa gå vidare til andre avgjerande valrunde, og det var ikkje utenkelig at han da ville samle mange av islamistanes stemmer rundt seg. I det minste ville det sette MB i ei klemme, dei ville korkje like å måtte støtte rivalane i salafist-rørsla eller Amr Moussa. Det var klart dei måtte bestemme seg for noen. Men kven? Abu'l-Futuh var uaktuell, fordi han skulle straffas. Awwa ville trulig ikkje ha noen sjans sjøl med MBs stemmer.
Det gjekk derfor mange rykter den siste månaden. MB skulle støtte ein kandidat som stod militærjuntaen nær, i samarbeid med dei (mange mistenker ein hemmelig avtale mellom dei militære og MB). Nei, dei ville støtte ein respektert apolitisk dommar. Nei, dei ville stille sjøl. Nei, dei ville ta den og den. Trulig var ikkje dette berre rykter, leiande MB-folk kom ut med motstridande utsagn, dei var klart i villreie og hadde indre usemje. Men til slutt, så har dei altså tatt valget: Dei plasserer ein av sine tyngste menn som kandidat, og har dermed både sagt at dei vil ha styringa, og ser trulig også for seg at presidentvervet fortsatt skal bli tungt og dominerande (noe det neppe hadde blitt med ein anonym teknokrat i stillinga).
Kven er så Khayrat Shater? Politisk er trulig ganske midt i sentrum av Brorskapet - rimelig nok, sidan han er ein av dei ideologiske leiarane der. Han er ein rik forretningsmann, god for millionar. Det er ikkje opplagt om det er ein god eller dårlig ting, stemmemessig: Han kan bli rekna som "the one percent", men det kan også gi oppslutning til ein "self-made man" (for å bruke to amerikanismar). Han har trulig i stor grad finansiert Brorskapet, så kanskje han kan gjere det med Egypt også? Noen tenker slik.Han blir rekna som relativt konservativ i sosial- og kulturpolitikk, men som MB solid basert i pragmatismen. New York Times skriv i dag at USA er godt nøgd med hans kandidatur, og at han har jamnlige møter med den amerikanske ambassadøren, på vegner av MB. Det er ein dei kan gjere "business" med, bokstavelig talt. Her er det nok først og fremst frykta for Abu Ismail og salafistane som ligg til grunn, for der ville det bli svært vanskelig. Salafistane ville ut og markere seg mot USA og Israel, for Shater og Brorskapet vil det trulig ikkje vere så viktig (sjøl om dei også vil nok måtte komme med noen utspill, for å "sikre seg" mot velgertap den vegen).
Blir han så valgt? Ingen ting er opplagt, det har vi sett. Brorskapet har ikkje reint fleirtal i velgermassen, det må vi hugse på, i parlamentsvala fekk dei berre rundt 35 prosent. Kor sterkt dei sekulære vil gjere det, avheng av om dei ulike partia kan samle seg rundt Moussa, trulig den einaste med noen sjanse der, eller vil markere særstandpunkt. Akkurat nå ser det ut som om det er det siste som gjeld. Salafistane vil nok samle seg rundt Abu Ismail, men nå som MB er komme på banen, kan dei, og dei liberale islamist-kandidatane (og også Moussa) miste stemmer til Shater, som nok vil vere iallfall ein av dei to førande etter første valomgang, og mest trulig i tet, men ikkje med reint fleirtal. Vi kan altså til andre valomgang både få Shater mot Abu Ismail, eller Shater mot Moussa. I begge tilfeller er det trulig at "den tredje kandidatens" stemmer går til Shater i andre valomgang, sekulære vil alt untatt salafistane, og salafistane vil halde seg for nasen og stemme MB heller enn å få Moussa inn. Så, akkurat nå ser det ut til å vere det beste tipset: to valomgangar, og Shater og MB vinn i andre.
Så får vi sjå kva konsekvensar det får, både for forholdet til dei militære, til makt"fordelinga" mellom institusjonar som alle er styrt av MB, til Israel og til USA. Faren for MB er jo at dersom ikkje dette går bra framover, vil dei ikkje ha noen andre å skulde på.
fredag 16. mars 2012
Libya: historia gjentar seg?
Anna skrivearbeid har tatt tida bort frå blogging den siste tida... Men i arbeidet med ein artikkel om motstand mot kolonistyret i Libya 1911-1916, har det slått meg kor mye denne liknar på ting vi ser i dag.
Kort repetisjon: I oktober 1911 invaderte Italia dei to osmanske provinsane Tripolitania og Cyrenaica, som italienarane gav namnet "Libya". Osmanarane, som var opptatt med krigar på Balkan, skreiv under ein fredsavtale i 1912 og overlot motstanden til lokale krefter.
Den tok først til i Tripolitania, det mest folkerike området, sjøl om fleire av dei etablerte familiane i Tripoli og andre kystbyar foretrakk å samarbeide med den nye makta. Men i landområda og småbyane rundt tok ulike stammar tok opp kampen. Zintan-stammen var aktiv, men også andre. Den sentrale leiaren var ein politikar med berber-bakgrunn frå Nafusa-fjella i vest, Sulayman Baruni, som prøvde å samle dei ulike kreftene bak ein felles innsats.
Men det gjekk dårlig, kvar stamme og kvar by hadde sin eigen agenda og sloss kvar for seg. Ein italiensk offensiv i 1913 gjorde slutt på kampen, og Baruni måtte reise i eksil. To år seinare endra situasjonen seg, da Italia gjekk med i første verdskrig og måtte trekke soldatar heim til Europa. Nå var det Misrata som tok leiinga i motstanden, og den store leiaren der, Ramadan al-Suwayhili oppretta ein "opprørs-republikk" og klarte å tvinge italienarane tilbake til Tripoli og kystbyane. Fezzan i sørvest var dei heilt ute av. Sjansane for å vinne fram var store.
Men igjen rakna det. Misrata-leiaren insisterte på han og byen hans skulle vere sentrum i det nye landet, mens dei andre opprørsgruppene, både Zintan, berberane og andre nekta å gi han denne rolla. Igjen, alle ville kjempe for seg. Kvar milits, kvar gerilja sloss for sine eigne mål, det var ikkje noe felles som samla dei, sjøl om dei nå fekk støtte frå Italias nye fiendar Tyskland og Osmanarriket, som sendte våpen og rådgivarar. Dei vart derfor igjen lett bytte då krigslykka ute gjorde det mulig for italienarane med sine allierte å kaste dei utanlandske rådgivarane ut og gå til offensiv mot dei ulike militsgruppene.
I aust, i Cyrenaica, derimot, var bildet annleis. Her fantes det nettopp ein felles leiar og struktur som dei ulike stammane samla seg om: Ahmad al-Sharif, leiaren av det religiøse sufi-brorskapet Sanusiane. Beduinane vendte seg til han og ba han leie dei i ein felles kamp. Brorskapet var egentlig opptatt av å fremme fromheit og religiøs praksis, men det hadde ein organisert struktur i heile området og støtte frå stammane. Ahmad tok derfor på seg oppgåva og starta det som raskt vart ein geriljakrig basert på dei ulike stammane i regionen. Dei hadde stor suksess, og klarte å halde full kontroll over innlandet i Cyrenaica, italienerane klarte ikkje å bevege seg ut av kyststripa. I ein fredsavtale i 1917, forhandla fram av britane, vart Sanusi-leiaren anerkjent som emir av Cyrenaica (avtalen heldt til Mussolini kom til makta fem år seinare, så vart det ny krig).
Ein skulle tru dei vaklande militsane i Tripolitania ville hekte seg på denne suksesshistoria. Men tvert imot: Suwayhili mistrudde den nye sterke politiske makta i Cyrenaica sterkt - dei hadde jo før berre drive med religiøs mystikk, og så var dei plutselig ein mektig gerilja? Han var redd dei skulle ha ambisjonar mot hans område, og da sanusi-kjemparar dukka opp i vest, møtte han dei og slo dei i eit slag. Dermed var alle muligheiter for ein samla kamp mot kolonimakta umulig, og tripolitanarane tapte. Mens dei i aust heldt geriljaen gåande heilt fram til 1931, feide friske italenske styrkar både Misrata-republikken og dei andre kjempande gruppene i Tripolitania av banen på noen månader.
Virkar det velkjent? Dei samme byane, dei samme motsetningane, dei samme ambisjonane. Og skillet mellom aust og vest; eit samla Cyrenaica mot eit splitta Tripolitania. Utanlandske "observatørar" og "rådgivarar", og Libya-konfliktens skiftande natur ut frå verdspolitikken. Historia gjentar seg jo ikkje heilt likt, men det er interessant å sjå kor varige desse problemstillingane er. Når ein trygt kan seie at det ikkje fantes noen "libyisk nasjon" i 1911, så er det spørsmål om kor mye historia i det hundreåret som er gått sidan, har ført til at ein slik nasjonal fellesskapfølelse har oppstått.
onsdag 1. februar 2012
Eit nytt syn på Hamas?
Samtidig som konflikten i Syria berre ser ut til å bli hardare utan at noen klar utgang er synlig, har situasjonen roa seg i resten av regionen, og ein begynner å sjå noen mulige konturar av politiske konsekvensar etter dei store omskiftingane i fjor. Det mest tydelige resultatet er altså at dei moderate islamistane i tradisjonen til Det muslimske brorskapet har komme til eller nær regjeringsmakt i mange viktige land, som Egypt, Tunisia og Marokko. Dei kan ikkje styre åleine, og det vil variere kor reell makt dei får i dei ulike mellom- og overgangsløysingane i kvart land. Men det er klart at "berøringsangsten" for islamistane er over, både innanlands og for USA og Europa, som har "fruktbare" møter med Brorskaps-partia.
Kva betyr dette for regionen generelt? Ein stad der dette kan endre kartet, er Palestina. Mange har klassifisert det islamistiske Hamas som "ekstremt" og "radikalt", fordi dei jo har ein tradisjon for valdelig kamp som har inkludert terroranslag mot israelske mål - heldigvis i mindre grad i dei siste åra. Men historisk hører altså Hamas med til den (elles) moderate Brorskapstradisjonen, fronten vart oppretta av det palestinske muslimske brorskapet i 1988, og reknar fortsatt dette som sin mor-organisasjon.
Den internasjonale brorskaps-tradisjonen er ikkje noen organisert eller sentralisert rørsle, og har ulike strategiar ut frå lokale forhold (slik var t.d. det syriske brorskapet opprørsk og valdelig tidlig i 1980-åra, samtidig som det egyptiske tok avstand frå valdsbruk). Men dei erkjenner eit slektskap og felles politisk tradisjon, og har kontaktar av politisk art. Dette gjeld nok forutan dei som brukar namnet "Brorskap" (al-ikhwan), også nærskylde parti som al-Nahda i Tunisia, PJD i Marokko, og iallfall delar av Islah i Jemen.
Heller enn denne moderate, altså politisk-pragmatiske, tradisjonen vart Hamas lenge skulda for å vere ein agent for Iran og tilmed kalla "shi'iar" (som Iran), sjøl om dei er ein rein sunnisk organisasjon, grunnfesta i palestinske tradisjonar. Men da mange av dei vart utvist til Libanon i 1990-åra, festa dei sterke band til det shi'iske (og Iran-vennlige) Hizballah, som tok seg av dei og trente dei opp. Mange av kampmåtane til Hamas, som sjølmordsbombar, var utvikla og lånt frå Hizballah. Hamas satte opp base i Iran-allierte Syria, og fekk utan tvil betydelig materiell støtte frå Iran, som står den sunniske Brorskaps-tradisjonen ganske fjernt.
Dette ser nå ut til å vere i endring. Det som har skjedd, er jo at Brorskapa i nabolanda, som lenge har vore røyster i øydemarka, evig opposisjon utan innverknad og uglesett av maktene, nå plutselig er blitt sentrum og mainstream. Da har også Hamas, som har vore på utsida av det gode selskap, nå også muligheit til å slutte seg til dette og også bli mainstream-alternativet i Palestina, istaden for PLO og Fatah (det føreset nok likevel at dei begraver konflikten med PLO). At Egypt kan bli ein meir aktiv aktør i den regionale konflikten, gjennom Brorskapet åleine eller gjennom ein politisk allianse mellom Brorskapet og hæren (som sikkerheit for USA), understrekar dette.
Ein del ting tyder på at Hamas tenker i dei baner. Dei er i ferd med å flytte hovudkvarteret bort frå Syria, på grunn av uroa, kanskje til Kairo. Dei nærmar seg Jordan, der forholdet har vore kjølig. Dei skal ha mista eller sagt frå seg store iranske støttesummar, og vender seg i staden meir til Gulfen og Qatar, som ser ut til å fungere som regional støtte og finansiør av brorskaps-retningane, trass i at dei egentlig står for ein heilt anna og tradisjonell islam-forståing enn brorskapa. Bak Qatar står trulig Saudi-Arabia, som rett nok aldri har hatt noe varmt forhold til Hamas.
Samtidig skal Hamas velge ny leiar. Khaled Meshaal, som har stått for denne meir moderate snuinga mot Gulfen, seier han vil ikkje stille, og det er almennt antatt at den indre leiarskapen i Gaza rundt statsminister Ismail Haniye står på ei meir tradisjonell, altså radikal line. Det er ikkje klart kven som går seirande ut her. Merkbart er også at Hamas har foreslått å slå seg sammen med radikale organisasjonen Islamsk Jihad, som på ingen måte står for noen avdemping, og som har vore ein radikal utfordrar til Hamas-styret i Gaza. Dei er også der utfordra av meir radikale salafistar, og ei vending mot sentrum i politikken kan gi desse meir vind i segla og svekke Hamas inne i Gaza. Det er derfor ikkje opplagt kva for line som vil vinne fram, og det vil kanskje også avhenge av kva Brorskapet i Egypt kan "tilby", altså kva forbedringar i Gaza eit politisk skifte i Kairo kan føre til.
For Israel er dette uansett dårlig nytt. Sjøl om fokuset deira nå er på Iran - og denne utviklinga svekker Irans innverknad i deira nærområde - så er det Hamas som hovudfienden. Alt som kan styrke Hamas, det vere seg lokalt eller på den internasjonle scena, der vestmaktene kan komme til å sjå på Hamas som ein mulig samarbeidspartnar som skal bli hørt kva gjeld ei løysing på Palestina-problemet, kan ikkje anna enn å få det til gå kaldt nedover ryggen i Jerusalem. Ei radikalisering av Hamas, som gjer dei meir uspiselige for utlandet, er kanske likevel å foretrekke for dei som står på den andre sida.
Kva betyr dette for regionen generelt? Ein stad der dette kan endre kartet, er Palestina. Mange har klassifisert det islamistiske Hamas som "ekstremt" og "radikalt", fordi dei jo har ein tradisjon for valdelig kamp som har inkludert terroranslag mot israelske mål - heldigvis i mindre grad i dei siste åra. Men historisk hører altså Hamas med til den (elles) moderate Brorskapstradisjonen, fronten vart oppretta av det palestinske muslimske brorskapet i 1988, og reknar fortsatt dette som sin mor-organisasjon.
Den internasjonale brorskaps-tradisjonen er ikkje noen organisert eller sentralisert rørsle, og har ulike strategiar ut frå lokale forhold (slik var t.d. det syriske brorskapet opprørsk og valdelig tidlig i 1980-åra, samtidig som det egyptiske tok avstand frå valdsbruk). Men dei erkjenner eit slektskap og felles politisk tradisjon, og har kontaktar av politisk art. Dette gjeld nok forutan dei som brukar namnet "Brorskap" (al-ikhwan), også nærskylde parti som al-Nahda i Tunisia, PJD i Marokko, og iallfall delar av Islah i Jemen.
Heller enn denne moderate, altså politisk-pragmatiske, tradisjonen vart Hamas lenge skulda for å vere ein agent for Iran og tilmed kalla "shi'iar" (som Iran), sjøl om dei er ein rein sunnisk organisasjon, grunnfesta i palestinske tradisjonar. Men da mange av dei vart utvist til Libanon i 1990-åra, festa dei sterke band til det shi'iske (og Iran-vennlige) Hizballah, som tok seg av dei og trente dei opp. Mange av kampmåtane til Hamas, som sjølmordsbombar, var utvikla og lånt frå Hizballah. Hamas satte opp base i Iran-allierte Syria, og fekk utan tvil betydelig materiell støtte frå Iran, som står den sunniske Brorskaps-tradisjonen ganske fjernt.
Dette ser nå ut til å vere i endring. Det som har skjedd, er jo at Brorskapa i nabolanda, som lenge har vore røyster i øydemarka, evig opposisjon utan innverknad og uglesett av maktene, nå plutselig er blitt sentrum og mainstream. Da har også Hamas, som har vore på utsida av det gode selskap, nå også muligheit til å slutte seg til dette og også bli mainstream-alternativet i Palestina, istaden for PLO og Fatah (det føreset nok likevel at dei begraver konflikten med PLO). At Egypt kan bli ein meir aktiv aktør i den regionale konflikten, gjennom Brorskapet åleine eller gjennom ein politisk allianse mellom Brorskapet og hæren (som sikkerheit for USA), understrekar dette.
Ein del ting tyder på at Hamas tenker i dei baner. Dei er i ferd med å flytte hovudkvarteret bort frå Syria, på grunn av uroa, kanskje til Kairo. Dei nærmar seg Jordan, der forholdet har vore kjølig. Dei skal ha mista eller sagt frå seg store iranske støttesummar, og vender seg i staden meir til Gulfen og Qatar, som ser ut til å fungere som regional støtte og finansiør av brorskaps-retningane, trass i at dei egentlig står for ein heilt anna og tradisjonell islam-forståing enn brorskapa. Bak Qatar står trulig Saudi-Arabia, som rett nok aldri har hatt noe varmt forhold til Hamas.
Samtidig skal Hamas velge ny leiar. Khaled Meshaal, som har stått for denne meir moderate snuinga mot Gulfen, seier han vil ikkje stille, og det er almennt antatt at den indre leiarskapen i Gaza rundt statsminister Ismail Haniye står på ei meir tradisjonell, altså radikal line. Det er ikkje klart kven som går seirande ut her. Merkbart er også at Hamas har foreslått å slå seg sammen med radikale organisasjonen Islamsk Jihad, som på ingen måte står for noen avdemping, og som har vore ein radikal utfordrar til Hamas-styret i Gaza. Dei er også der utfordra av meir radikale salafistar, og ei vending mot sentrum i politikken kan gi desse meir vind i segla og svekke Hamas inne i Gaza. Det er derfor ikkje opplagt kva for line som vil vinne fram, og det vil kanskje også avhenge av kva Brorskapet i Egypt kan "tilby", altså kva forbedringar i Gaza eit politisk skifte i Kairo kan føre til.
For Israel er dette uansett dårlig nytt. Sjøl om fokuset deira nå er på Iran - og denne utviklinga svekker Irans innverknad i deira nærområde - så er det Hamas som hovudfienden. Alt som kan styrke Hamas, det vere seg lokalt eller på den internasjonle scena, der vestmaktene kan komme til å sjå på Hamas som ein mulig samarbeidspartnar som skal bli hørt kva gjeld ei løysing på Palestina-problemet, kan ikkje anna enn å få det til gå kaldt nedover ryggen i Jerusalem. Ei radikalisering av Hamas, som gjer dei meir uspiselige for utlandet, er kanske likevel å foretrekke for dei som står på den andre sida.
Abonner på:
Innlegg (Atom)